- EIN DOBBEL TRAGEDIE: Tomas H.V Mørkrid vart mobba gjennom skulegangen i Årdal. Det medførte store traumer og vanskar ut i vaksenlivet.
- EIN DOBBEL TRAGEDIE: Tomas H.V Mørkrid vart mobba gjennom skulegangen i Årdal. Det medførte store traumer og vanskar ut i vaksenlivet. (Foto: Privat)

MEININGAR

Blei mobba kvar dag i elleve år: – Når eg sa ifrå fekk høyra eg «måtte tåle steiken»

Tomas H.V. Mørkrid fekk livet ødelagt etter å ha blitt mobba gjennom heile skulegangen. Etter vel 30 år klarte han å lappe det saman igjen. Les den sterke historia hans her.

Meiningar: Leste nylig en artikkel om ei kvinne med 27 år bak seg i barnevernet. Hun snakket om mennesker som møtes med uforstand og ansvarsfraskrivelse av sitt eget hjemsted, når de søker rettferdighet etter å ha blitt sviktet av hjelperne.

Det ga gjenklang i meg.
Jeg ble sviktet i barndommen, av de som skulle være mine gode hjelpere.
Har reflektert litt over det livet har gitt meg, hva jeg har gjort med det, og hva andre har opplevd i samme situasjon.

Har lyst til å dele mi historie og mine tanker rundt dette, i håp om at det kan gi litt innsikt. Håper du kan lese om dette levde livet, at du kan se et større bilde her, og kanskje trekke noen gode innsikter ut av det.

Om du er en hjelper, som lærer, saksbehandler eller helsearbeider, kan dette kanskje hjelpe deg å se noen skadeskutte mennesker klarere.

En unge ser ingen ende på slik redsel og smerte

Tomas H.V Mørkrid

Et helvete

Jeg ble alvorlig traumatisert i oppveksten. Gjennom elleve år på skolen i Øvre Årdal, 1969 til 1980, ble jeg mobbet, uten at lærerne grep inn. Barneskolen. Ungdomsskolen. Og to år på videregående.

Ja, jeg sa fra. Til lærerne. Når jeg sa fra var beskjeden: «Den som er med på leken må tåle steken. Gå ut og lek nå!» 

Og så bar det ut i skolegården igjen, til gjengen som ventet på å plage meg. Hvert friminutt. Hver time. Dag etter dag. År etter år.

Jeg gikk elleve lange og vonde år på skolen.

Det var et helvete. Og helvetet varer evig. Det tar aldri slutt. En unge ser ingen ende på slik redsel og smerte. Ingen unger ser enden på slikt. Det kan være vanskelig nok for en voksen også.

Påskuddene for mobbing varierer. Du er same. Du er brun. Du har grønne bukser. Rødt hår. Skilte foreldre. Feil adresse. Feil dialekt, og så videre. Du har det ikke i deg å svare på erting med samme mynt, og så kommer det mer, og mer, og du blir en av de det er gøy å plage, hver dag.

Årsaken til at dette skjer er alltid den samme: barn tester hverandre. Det er helt naturlig, men uten voksenregulering kan testingen ende i et brutalt hierarki. Når testingen mellom ungene ikke reguleres, utvikler det seg en hakkeorden mellom ungene. Det er en primitiv sosial mekanisme, med mobbingen som ei ond skyggeside. I denne hakkeordenen mobbes ungene på bunnen av ungene på toppen. Toppen brutaliseres. Bunnen traumatiseres. De i midten lærer å lukke øynene. Alle taper.

De voksne svikter og alle ungene taper.

Jeg kom ut i voksenlivet med skader av et omfang som er vanskelig å fatte, om du ikke har vært der. Jeg var en fiasko på alle livets store områder: utdanning, jobb, økonomi, sosialt samspill, ekteskap, farsrolle, selvregulering, egenkjærlighet.

Jeg var hjelpeløs, og jeg søkte ingen hjelp. Jeg hadde ingen tillit til voksne og myndighets- personer. Jeg levde i en verden som ville meg vondt. Jeg var i krig med verden rundt meg. Den daglige krigen med alt og alle var min virkelighet.
Det fantes intet håp om noe annet. Men jeg ble frisk.

Et regnskap

Som nyskilt 22 åring, som aleinepappa til ei lita datter, satte jeg meg ned for meg sjøl, og så meg sjøl i hvitøyet. Med et mot jeg ennå ikke forstår fullt ut, satte jeg opp et grellt regnskap over den ruinen av et liv jeg hadde. Det var ganske jævlig, men jeg hadde mot til å være 100% ærlig med meg sjøl. Ærligheten var helt avgjørende. Skal du endre noe i livet ditt, må du være ærlig. Løgn undergraver alt du vil gjøre, om du skal gjøre alvorlige endringer i ditt eget liv.

Så, jeg var ærlig. En ung mann uten støtte, med ingenting på stell, men ærlig.

På alle livets store områder, utdanning, jobb, økonomi, sosialt samspill, selvregulering, egenkjærlighet, som pappa, var jeg en total fiasko.

Jeg hadde mislykkes med skolen, både gymnaset og yrkesskolen. Jeg ‘strøk’ til og med på folkehøyskolen! Jeg var en rasende ung mann som kom i bitter konflikt med rektor der.

Jeg hadde mistet to jobber allerede, fått sparken. Og jeg visste at jeg kom til å miste den jobben jeg hadde også, fordi jeg var elendig på å gjøre det som krevdes, og elendig på å møte opp til rett tid hver morgen. Noen dager gadd jeg ikke, eller jeg orket ikke, uten å være alminnelig syk. Men jeg løy om det, ringte og sa jeg var syk. Gjerne litt seint på dagen, når den verste angsten hadde gitt seg (jeg visste ikke at det hette angst den gangen, det store indre mørket jeg bar i meg, som druknet meg så ofte).

... Jeg var en angstbitersk jævel som snakket før jeg tenkte, som langet ut med spiss tunge mot folk, før noen rakk å såre meg. En sosial bulldoser som skremte folk

Tomas H.V Mørkrid

Jeg hadde mislyktes i kjærlighet. Jeg var nyskilt, og hadde brutt det hellige løftet jeg ga da vi giftet oss, om å elske og ære henne til jeg døde. Og det var jeg som hadde bedt om skilsmissen, så ansvaret var mitt.

Jeg var aleine med datter vår, og vi var i en endeløs kaos-konflikt. Det var gråt og kjefting og skrik og gneldring om absolutt alt.

En sosial bulldoser

Jeg hadde ingen venner, ingen som likte meg. Og med god grunn, for jeg var en angstbitersk jævel som snakket før jeg tenkte, som langet ut med spiss tunge mot folk, før noen rakk å såre meg. En sosial bulldoser som skremte folk. Man blir ikke et godt og hjertevarmt menneske av å bli behandlet dårlig.

De fleste mennesker blir stygge av å bli behandlet stygt. Rosenrøde forestillinger om at sårene du får åpner hjertet ditt for andre lidende mennesker, stemte ikke for meg. Jeg var en jævel. Og likevel, verre var det at ungdomsårene mine hadde jeg var utenfor, uten sosialt samspill å lære i. Så jeg hadde ingen av de sosiale antennene vi trenger for å fungere rundt et middagsbord eller på en fest.

Mobbingen hadde nektet meg å utvikle sosiale ferdigheter, så jeg var rett og slett hjelpeløs i sosialt samspill. Jeg skjønte ingen av kodene. Hadde ikke den ‘musikaliteten’ som krevdes, den alle andre tar for gitt.

Jeg hadde ingen penger. Jeg levde fra hånd til munn og hadde store problemet med å styre privatøkonomien, med å styre pengebruken, med å betale regninger, lånet til Lånekassen, husleia, og alt annet. Når du er traumatisert er det ikke lett å jobbe hardt og tjene godt, ikke bare fordi du mangler utdanning, men også fordi så mye av kreftene dine går til å holde deg selv sammen. På det beste gikk 30% av mine krefter til å holde meg sammen. På det verste hadde jeg ingenting å bruke på annet enn å ligge på gulvet og holde meg selv, i fosterstilling. Da hadde jeg ikke engang kraft til å stå opp og gå på do.

Prøv å skape en god privatøkonomi under slike forutsetninger.

Prøv å drive effektiv selvregulering når du er slik, å vaske huset, barbere deg, handle, lage mat, stelle ungen din, gjøre alle de tingene et hverdagsliv krever av deg. Prøv å håndtere alminnelige følelser når alt du føler henger over en dyp svart avgrunn av fortvilelse, raseri og selvhat. Tenk deg hvilken øvelse i selvregulering det er å føle noe som helst på en rein og god måte, når du hele tida kjenner et inderlig hat til deg selv. Jeg mislyktes, igjen og igjen, og hver gang jeg brøt sammen eller lot edder og galle regne over uskyldige mennesker, så var det et nytt nederlag, en ny bekreftelse på hvor dum og stygg jeg var. Akkurat som mobberne hele tida hadde fortalt meg. Joda, juling gjør vondt det, men først og fremst så hjelper julingen mobberne med å banke deres giftige forakt inn i kroppen din, slik at den blir en del av deg.

Og jeg var livende redd for å være aleine. Jeg var livredd for ensomheten. For hver gang jeg var ensom kom det store indre mørket opp i meg, og druknet meg. Ensomheten var et stort tomt rom, der ingen lykke eller fred fantes. Det var en livløs tilstand uten håp.

En langsom heling

Dette var regnskapet til den 22 år gamle mannen. Helt aleine satt han og så på livet sitt, og fortalte seg selv disse tingene, med de ordene og den innsikten han hadde tilgjengelig. Forklaringene jeg gir her hadde han ikke tilgang på den gangen. Han bare så at alt, absolutt alt, var galt med livet. Og så anerkjente han det. Men han akseptererte ikke at det skulle forbli slik. Han bestemte seg for å bli frisk. Han så ikke hva han kunne gjøre med det meste av vanskene han stod i. Det eneste han så at han kunne gjøre noe med, var ensomheten.

Jeg mislyktes, igjen og igjen, og hver gang jeg brøt sammen eller lot edder og galle regne over uskyldige mennesker, så var det et nytt nederlag, en ny bekreftelse på hvor dum og stygg jeg var.

Tomas H.V Mørkrid

Jeg var helt aleine i verden, men jeg hadde kraft og vilje til å stå i det. Jeg tok en serie hjerteskjærende valg, og startet å gå den lange og smertefulle veien mot å hele de grusomme traumene som var påført meg.

Krafta til å gjøre dette, til å ikke ta livet av meg, tror jeg kom fra arven jeg bar på fra mors- og fars-slekta mi. Det var en arv av stolthet, stahet og folkelig åndelighet som gjorde meg unikt i stand til å bygge et liv fra ingenting. Som gjorde at jeg hadde hjelp på et åndelig plan, en intuisjon som lot meg ta beintøffe og riktige valg i livet. Valg som brakte meg, smertefullt langsomt, mot å heles.

Det er ingen kjære mor å hele slike traumer. Jeg gjorde det uten hjelp fra leger eller psykologer. Jeg gjorde det selv. Det tok lang tid, og var langt over smertegrensa for et alminnelig menneske, men jeg er glad for at jeg tok den utfordringen.

Jeg begynte med ensomheten. Det var tøft nok det. Bare det tok ti år. Seinere gikk jeg videre, inn i dypere og mer utfordrende problemer. De forsvant ikke av seg selv. De ble helet etter lange år med tøffe valg og beinhard innsats, og dyp angst hele veien.

Det var en så beinhard kamp at det er umulig å beskrive, alle nederlagene, all håpløsheten, alle tilbakeslagene og all indre motstand jeg møtte, igjen og igjen. År etter år etter år. En ensom skikkelse i kamp for livet, mot skygger ingen andre kunne se.
Men jeg er glad for at jeg nektet å gå til helsevesenet for hjelp. Jeg visste det ikke da, men jeg vet det nå, at psykiatrien var helt elendig på å hjelpe folk med slike traumer. Jeg ville nok aldri blitt frisk, om jeg hadde søkt hjelp.

Jeg gjorde det aleine, og lyktes fordi jeg hadde en unik arv å trekke på. For meg tok det tredve år å heles.Pluss fire år med etterheling. En stor del av livet, i kamp med skygger.

MOBBEOFFER: Mørkrid feila gang på gang på den lange vegen til å bli frisk. Men han klarte det. Foto: Lise Stang Lund

Jeg klager ikke.

I juni 2013 ble jeg frisk. Nå har jeg et fantastisk liv. Jeg kjenner en dyp takknemlighet for hver dag jeg lever. Jeg er takknemlig for hver eneste dag jeg har levd. Livet er umistelig. Det er det eneste vi har.

Ei dobbel tragedie

Mobbeofferet og mobberen: de er begge barn. Og begge er sviktet av voksensamfunnet. Begge går ut i voksenlivet med noe de burde sluppet å dra på.

Ennå sitter mange av de som gikk på skolen med meg i et ensomt hus og skjelver. De nærmer seg seksti, og har ikke hatt en eneste dag i voksenlivet uten angst.

Nervesystemet deres har vært i beredskap hele livet. Alltid er de på vakt, alltid er det uro, alltid er det brå bevegelser og vonde følelser. De lever faktisk i en krigstilstand, og det de har opplevd gir traumer som ligner på det ekte krigere får, for eksempel i Afghanistan. Angsten ligger som et teppe over livet deres, og formørker alt de opplever, hver dag.

Det er fryktelig trist.

Mobberne sliter også

Og så er det typisk at det ikke går så bra med mobberne heller. Når mobberen får drive på med bølle-faktene sine, blir han en brutal tosk som ikke vet hva som teller i livet.
Når voksenlivet starter med at du får skryt for å gjøre helt feil ting, og har venner som tror på dette (og gjør det samme), er det svært vanskelig å lære av dine feil seinere i livet. Du drives inn i et spor der det å bruke hodet etterhvert blir både feil og skremmende. Og hjertet ditt ligger enda lengre unna den mentaliteten du har utviklet.

Så du mister venner, mister respekt, blir sett på som en umoden guttunge i en voksen kropp, blir skilt, møter forakt fra ungene dine, hates av eks-kona, og har med stor sannsynlighet et alkoholproblem. For med kameratgjengen er du fremdeles den samme tøffe villbassen, som drikker deg snydens hver jævla helg!

De verste mobberne jeg gikk på skolen med, har fått et slikt liv. De jobber på Verket og har det etter måten bra, men livskvaliteten er det så som så med.

Det er ganske trist.

Det tar ei hel bygd å oppdra en unge. Når bygda har voksne som agerer på en tydelig og hjertevarm måte, når det stilles positive krav og gis passende ansvar, får ungene våre de beste oppvekstforhold som tenkes kan. Men når bygda svikter ansvaret sitt, når voksensamfunnet ikke makter å holde ungene på en god måte, da kan det gå så innmari galt, og koste så mye.

Hva skjer?

Jeg ønsker at mobbeofre skal få hjelp. De trenger det.

Jeg nektet å gå til helsevesenet for hjelp. Jeg visste det ikke da, men jeg vet det nå, at psykiatrien har vært (og er?) helt elendig på å hjelpe folk med slike traumer. Mindre enn 10% blir bedre av behandlingen. Mer enn 30% blir verre av behandlingen. Jeg ville nok blitt verre. og jeg ville aldri blitt frisk, om jeg hadde søkt hjelp.

Å vite dette gir meg ingen glede. Jeg er stolt over det jeg har oppnådd, helt på egenhånd, men jeg skulle ønske helsevesenet var mye bedre til å hjelpe disse menneskene. For den veien jeg har gått er ikke et alternativ. Det er for tøft. De fleste vil bukke under om de prøver.

Jeg ønsker meg et helsevesen som har litt mer ydmykhet. Og litt mer evne til å møte mennesker med spesielle behov. Jeg håper vi kan være litt mer åpne for en større forståelse av hva som trengs for å hele et menneske, når det er skadet av samfunnet.

Jeg håper vi kan forstå at kommunen må være med på helingen, med tilbud om økonomisk kompensasjon, og med en tydelig unnskyldning. Selv om det har gått førti år siden svikten skjedde.

Unnskyldningen er viktig, for den gir rom for tilgivelse, og tilgivelse er heling.
Mobbing glemmes ikke. Ingenting er foreldet. Det lever i hver av dem som sitter med mobbingens skygger i seg.

En av tre ble mobbet

Jeg vet at 20-30% av de som gikk på skolen med meg ble mobbet. Og mitt årskull var ikke det eneste. Problemet er systemisk og utbredt, så vi snakker om hundretusener av mennesker som er rammet på landsbasis. En horde av skadeskutte mennesker, med sosiale og psykiske problemer. Og ei omfattende gruppe pårørende som lider med dem, uten å kunne hjelpe.

Det er vanlig at kommunene svikter når deres egne skadeskutte sjeler søker hjelp, eller søker oppreisning etter kommunal svikt. NAV-skandalen har vist veldig tydelig hvor lett det er for de som skal hjelpe oss å bli fiender av det gode. Jeg vet at mange mobbeofre har opplevd å bli avvist, eller å bli møtt med juridiske og byråkratiske krav fra den samme kommunen som sviktet dem. Det skal så lite til for å ta fra et skadeskutt menneske motet. «Foreldet», sier vi, og så har kommunen spart litt penger.

At et menneske sitter igjen med en følelse av å ikke være verdt noe, står ingen steder i budsjettet.

Livet kan ødelegges, men også lappes sammen igjen

Men det koster, både for menneskene som rammes og menneskene rundt dem. For kommunen er denne måten å behandle egne innbyggere på svært kostbar, i det lange løp, etterhvert som helse- og sosialbudsjettene øker.

For vi er mange, vi som ble utsatt for mobbing eller andre overgrep.

- Noen av oss har klart seg, funnet en balanse og skapt oss et liv som funker. Vi trenger ikke hjelp.
- Noen av oss kastet seg i fossen, eller skjøt seg på et hotellrom, og gjorde slutt på det vedvarende mørke og kalde helvetet livet var. De trenger ikke hjelp, lenger.
- Men noen lever fremdeles i et mørkt og kaldt helvete av et liv, med angst, aggresjon og dyp skam over å være et fattig, verdiløst, udugelig menneske. De trenger en unnskyldning, og skikkelig innsats fra mennesker som vil hjelpe.

De er fulle av selvbebreidelse over å ikke kunne ta seg sammen. Over å ikke kunne smile og le. Over å ikke kunne gjøre jobben sin på en god måte. Over å ikke ha venner. Over å være tufs, tosk, svak, veik, stadig syk, fattig, nervøs, angsbitersk, komplett udugelig!

Så lenge vi er mennesker uten emosjonell modenhet, unger eller voksne, vil det mobbes.
Men vi kan få bukt med den, her og nå, der vi er, ved å ta valg som støtter andre typer samspill. Det handler mye om at vi, som modne voksne, sørger for at ungene har noe bedre å strekke seg mot, idealer som åpner dem for å utvikle andre personlighetstrekk, og modnes på gode måter. Det er mulig.

Og det er mulig å hele traumene. Livet ditt kan ødelegges, ja, men det kan også lappes sammen igjen. Du kan bli hel. Sunn. Frisk. I stand til å puste lett og dypt, og kjenne livet leke i deg.

Noen spørsmål

Hva er gjort for mobbeofrene i Årdal?

Er det snakket om hvilket helvete Farnes barneskole var?

Har noen oppsøkt ofrene, tilbudt hjelp og støtte, sagt unnskyld? Skjønner folk hvor alvorlig denne kommunale krisen er?

Men viktigere enn å hjelpe de gamle arrfjesene, er det å stoppe mobbingen før det går for langt, slik at unger kan tas ut av det, og gis muligheten til å vokse på en sunn måte (både mobber og offer trenger det).

Så vi trenger å spørre: Mobbes det ennå? Hva kan vi gjøre? Hvem tar tak i det?

Til toppen