MEININGAR: Svein Erik Kjærvik har skrive ei julehelsing til vener og slekt i Sogn.
MEININGAR: Svein Erik Kjærvik har skrive ei julehelsing til vener og slekt i Sogn. (Foto: Arkiv)

MEININGAR

Julehelsing til vener og slekt i Sogn

Les julehelsinga frå Svein Erik Kjærvik.

Meiningar: Hele verden oser av ribbefett, mens dekketøyet grises til av den ene retten fetere enn den andre. Av den grunn kjøres oppvaskmaskinen på lavgir nå før jul, der den øser vaskemiddel og glansfremmende væsker over oppvasken, slik at også vi skal få en plettfri jul. Mor rusler rundt og nynner på kjente julesanger.

Mens jeg, jeg løper rundt i hele huset på leting etter bilnøklene. Hvis jeg trakk fra all den tiden jeg har brukt på å lete etter bilnøklene alle disse årene, da har ikke privatbilismen vært noen tidsbesparende innretning i mitt liv, sukker jeg. ”Nøklene henger i nøkkelskapet,” kommer det fra stuen. Merkelig, det hadde jeg faktisk ikke tenkt på.

Ein merkeleg skikk

Foran huset på kjedelige felger står et nedfrosset mekanisk fossil og sturer. Etter å ha fått start på dette sterkt rabatterte eksemplaret av merket ”Bruktbil” må snø og is fjernes fra bilens mange ruter og vinduer. Når jeg til slutt setter meg inn i bilen, avgir jeg så mye fuktighet at alle bilens ruter umiddelbart dekkes av et innvendig islag. Etter femten minutter med ufint språk og skraping har bilens motor blitt varm nok til å stå for både fremdrift og isfrie rute.

Jeg haster avgårde for å kjøpe juletre. En merkelig skikk i grunnen, men det er kanskje noe i seneste laget å starte en debatt om høytidens mange skikker. Da blir det som i fjor. En mann må gjøre hva en mann må: Han må betale! Betale en fyr med bred hedmarksdialekt en rundhåndet sum penger for et tre som ser ut som om det er hentet ut av skogen med potetopptaker.

Køyrer innom bensinstasjon

Jeg får hjelp av denne godlynte mannen fra Hedemarken til å feste treet til takstativet. Til dette bruker han av egne stropper, noe jeg synes er et sympatisk trekk hos vedkommende, til jeg får se prisen. En pris som tilsier at stroppen er av en type naturfiber som nok kunne røykes i den hensikt å frembringe rus.

På veien hjem kjører jeg innom bensinstasjonen for å kjøpe inn litt reservegodis og konfekt. Når jeg kommer frem til kassa får jeg et tilbud jeg ikke kan si nei til, bilvask til kroner ti i deres splitter nye vaskeautomat med varmluftstørker. Med bilen trygt plassert i automaten slipper jeg på poletten og trykker på knappen. Automaten starter med vellyd og ynde. Men plutselig smeller det til med dunking og alarmlyder og en av betjeningen kommer løpende og ser på meg som om dette er min skyld!

Noe det objektivt sett også er, for jeg har glemt at jeg tjoret fast et juletre til takstativet. ”Det er nå jul bare en gang i året,” glipper det ut av meg, uten at stasjonsbetjeningen ser noe videre humoristisk på tildragelsen av den grunn. Jeg hadde vel også manglet evnen til å se det komiske i situasjonen, hvis det hadde vært meg som måtte ut og fjerne et dryppende vått juletre som satt bom fast i børste til en vaskeautomat et kvarter før stengetid.

I bunn og grunn ein hyggeleg skikk

Etter utfylling av en del forsikringsskjema samt en passende mengde beklagelser fra min side er saken så godt som ute av verden. Så er det bare å innhente nytt anbud på juletre. Etter å ha betalt enda mer for et enda verre skjendet tre og ditto stropper, er jeg omsider hjemme igjen. Nå settes treet i juletrefoten og til sist en liten stuss med hekksaksa, så blir treets geometri som forventet: Bredt nede og smalere oppover mot toppen. Så settes herligheten inn i stua for å bli pyntet.

Treet blir dekket med glitter, blir påhengt julekurver som oser av barn og juleverksted, norske flagg, lys og høyt i toppen den blanke stjerne. Når vi til slutt står der blanke i øynene og betrakter årets juletre, så er det i bunn og grunn er en hyggelig skikk. 

Til toppen