SKAL FJERNAST: Forfattaren av dette lesarinnlegget er skeptisk til om det er råd å bli kvitt skrantesjuka, trass det drastiske forslaget frå regjeringa om å skyta ned heile villreinstammen.
SKAL FJERNAST: Forfattaren av dette lesarinnlegget er skeptisk til om det er råd å bli kvitt skrantesjuka, trass det drastiske forslaget frå regjeringa om å skyta ned heile villreinstammen. (Bilde: SNO-Aurland - rovviltseksjonen)

MEININGAR

Meiningar: – Vi vil hele tiden være på etterskudd 

– Forløpet til smitteveiene og sykdommen forteller oss at vi ikke klarer å utrydde «Skrantesyken», skriv Hans Vidar Nestegard, jeger og medarbeidar i naturforvaltninga gjennom mange år.

Meiningar: I miljøene rundt Norfjella er det en gjennomgående diskusjon om saneringen av villreinen. Det har kommet mange gode innspill, blant annet gjennom leserinnlegg i Hallingdølen. For å synliggjøre problematikken rundt skrantesjuka  noe mer, viser jeg i dette innlegget til resultater utført av prioneforskere fra Nord-Amerika og Canada.   

CWD (Chronic Wasting Disease) tilhører en klasse med sykdommer som kalles overførbar spongiform encefalopati (TSE). Andre kjente TESer er for eksempel storfe spongiform encefalopati (BSE), skrapesjukle hos sau og geiter og Creutzfeldt-Jakobs sykdom (CJD), og varianten vCJD hos mennesker . CWD er preget av akkumulering av feildannede proteinprioner (kalt prion) i flere organer, muskler og vev, inkludert lymfatisk. Prionsykdommer er sjeldne, dødelige, degenerative hjernesykdommer som kan overføres mellom individer, jord og planter. Flere sjeldne dødelige sykdommer hos mennesker er også av typen TSE.

Det er antatt at CWD ikke kan overføres til mennesker. Forskerne tenkte også det samme om CJD til det skjedde, så vel som hundrevis av andre sykdommer som kan infisere menneskekroppen. Interessant nok oppsto 70 prosent av alle menneskelige sykdommer fra største epidemiene og pandemiene - over barrieren og begynte å infisere menneskets art. Kan og/eller vil CWD gjøre det samme?  Vi vet det ennå ikke.  Men den siste forskningen tyder på at det er mye mer sannsynlig enn opprinnelig tenkt. Det ble bekreftet overføring av CWD til makaques (en art av ape som testet positivt) presentert på Prion 2017-konferansen i Skottland av Stefanie Czub, Kanadas Food Inspection Agency (CFIA) og University of Calgary

Jord og planter knytter også til seg alvorlige bekymringer. Studier har vist at smittsomme CWD-prioner kan overleve i jorda.  Andre studier har etablert det faktum at planter da kan ta opp de smittsomme prionene gjennom røtterne og inn i plantene. Dyr spiser plantene og tar opp smitte som senere kan utvikle CWD. En nylig studie av anvendelsen av CWD-prioner på utsiden av planter (påføring på plantene av kroppsvæsker fra infiserte dyr) og forsøk deretter på å skrubbe plantene rene for å fjerne prionene ikke fjernet disse til tross for intens skrubbing. Forskere har avdekket at planter kan spille en viktig rolle i miljømessig prionforurensing med horisontal overføring av prioner. Det har blitt gjort forsøk på jord der et infisert dyr var begravet, og hvor jorden ble, etter å ha ligget stille mange år, injisert i et forskningsdyr. Forskningsdyret utviklet CWD. Videre har Colorado Divisjon of Wildlife forsøkt å eliminere CWD fra et forskningsanlegg ved å behandle jorda med klor, fjerne den behandlede jorda og bruke en ekstra klorbehandling før anlegget ble lagt brakk i mer enn ett år. Forsøket var mislykket, smittestoffet var fortsatt i jorda. 

Forløpet til smitteveiene og sykdommen forteller oss at vi ikke klarer å utrydde «Skrantesyken». Vi vil hele tiden være på etterskudd mot smittekildene og sykdommen. Videre ser det ut som om Nord-amerikanske og Kanadiske myndigheter har gitt opp kampen mot CWD i den ville populasjone, og heller har rettet fokus mot oppdrettsnæringen, hjortefarmene som er en stor næring i begge land. Her er det innført meget strenge og restriktive tiltak.     

Den totale varigheten av CWD–infeksjon (inkubasjon, tid fra eksponering til klinisk sykdom i sluttrinnet) har vært, og er vanskelig og avgjøre. Uten kjennskap til når dyr blir smittet, er det umulig å fastslå det generelle sykdomsforløpet. Forskere angir et middeltall på 4,5 til 6,9 år. Det er kjent at prionesykdommer har lange inkubasjonsperioder, men dette kan avvike i forhold til smittemengden og individ. Sykdomsfasene utvikler seg fra smittetidspunktet til vev og lymfeknuter i dyret. Med lang inkubasjonstid kan dette ta lang tid, og ved målinger kun av lymfeknuter (forskerne mener dette er en usikker metode) som viser at dyret er friskt, kan dyret likevel være bærer av CWD. Videre utvikler sykdommen seg og ender i hjernen til dyret. Dyret vil likevel se friskt ut, men etter noe tid vil sykdommen utvikle seg videre og ende med døden.   

Myndighetene har lagt til grunn at ved å sanere (skyte ut) all villrein i Nordfjella stoppes skrantesjuka. Dette er nok mer et ønske enn realisme fra politikere og beslutningstagere i maktposisjon. Til sammenligning gjorde en stat i USA, Wisconsin det samme i 2002. Det ble opprettet en utryddelsessone på 287 kvadratkilometer med et enkelt formål, drep alle hjortedyr innenfor sonen fore å stoppe sykdommen.  Dette ble gjort i ren desperasjon, men til liten nytte viste det seg. For tiden har Wisconsin nasjonens høyeste antall bekreftede CWD-tilfeller med mer enn 3000 tusen dyr siden 2002. Uansett hva myndighetene fører frem som argument vil det, etter hvert som tiden går, påvises flere syke dyr, også der det ikke er forventet. Saneringen av villreinen i Nordfjella er et skritt i feil retning. Andre og mer fornuftige tiltak må nok settes inn i kampen mot CWD.    

Det er Statens Naturoppsyn som har blitt pålagt oppgaven med saneringen av reinen. Det i seg selv er ingen garanti for at dette arbeidet utføres humant og korrekt. Arbeidet skal utføres etter dyrevernlovens bestemmelser, og særlig § 3. viser det til, sitat: 

«Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.»

Blant annet er jaging av reinen avvik i forhold til loven. Etter planen skal det felles mellom 40 og 60 rein pr dag. Etter at jeg selv har jaktet rein i nesten 50 år ser jeg at dette er en umulig oppgave å gjennomføre på en forsvarlig måte. For å sikre at dette blir gjort på en human, sikker og ryddig og god måte, må det settes inn eksterne kontrollører som følger fellingslagene, og som registrerer og fører dagbøker over all daglig aktivitet under fellingsoppdraget. Dagbøkene må i etterkant gjøres tilgjengelig for offentligheten. Jeg går uten videre ut fra at deltagerne i fellingslagene er seg sitt ansvar bevisst og utfører dette arbeidet på en human, samvittighetsfull, korrekt og god måte. I ettertid må fellingslagene i åpenhet kunne svare for deltagelsen i fellingsarbeidet og måten dette er utført på.     

Chronic Wasting Disease er her. Vi vet ikke hvor den kom fra, vi vet ikke hvordan vi kan stoppe den og heller ikke hvordan den langsiktige effekten vil være.

Til toppen