FRIVILLIG INNSATS TRUA: Her er det hjelpekorpsa i Sogn som øver på vinterberedskapen.
FRIVILLIG INNSATS TRUA: Her er det hjelpekorpsa i Sogn som øver på vinterberedskapen. (Foto: Sogn og Fjordane Røde Kors.)

Småforeiningar fryktar å bli gløymde i nye storkommunar

Kampen om ressursane i dei nye storkommunane er i gang. Små lag og foreiningar kan tape mot idretten og andre store organisasjonar, blir det åtvara mot.

Generalsekretær Lasse Heimdal i Norsk friluftsliv meiner idretten får ein for stor del av dei offentlege midlane i dag. I nye storkommunar er han bekymra for at ulikskapen vil auke.

– Mange kommunar har idrettsråd, men dei varetar organisasjonane i Norges idrettsforbund og har eit sterkt fokus på hallar og anlegg. Då hamnar andre lag og foreiningar som driv med fysisk aktivitet, i gløymeboka – dei som ønskjer å fremme enkle tiltak som å rydde ein sti eller utbetre ei badestrand, meiner han.

Heimdal ser positive sider ved reformene. Større kommunar og regionar kan for eksempel sjå viktige skog- og strandområde i samanheng og ha meir kompetanse på saker som er viktige for organisasjonane. Men han er bekymra for at avstanden mellom lokalsamfunnet og kommuneadministrasjonen blir for stor.

– Dugnad og innsats i lokalmiljøet er avhengig av at det finst lokale personar i kommunen som kjenner dei lokale forholda, seier Heimdal.

– Må dokumentere behov

Han er einig i at idretten bidrar til å fremme folkehelse, men åtvarar mot å gløyme innsatsen til velforeininga og husmorlaget på feltet.

– Det finst veldig mykje godt arbeid som ikkje har den same røysta som idretten har, seier Heimdal, som etterlyser aktivitetsråd i kommunane.

Kommunikasjonssjef Niels Røine i Norges idrettsforbund (NIF) ser likevel ikkje at kommunereforma i seg sjølv endrar kampen om ressursane.

– Alle dei frivillige organisasjonane må kjempe om moglege ressursar. Arbeidet med å dokumentere behov er noko alle dei frivillige organisasjonane framleis må fokusere på, seier han til NTB.

Meir til dei ressurssterke?

Frivilligheita har mange ansikt. Det er fotballtrenarar og hjelpekorps. Og det er jeger- og fiskeforeininga, ammehjelpa og historielaget. Frå kommunen ønskjer dei seg ikkje berre pengar, men også lokale og annan hjelp.

Generalsekretær Stian Slotterøy Johnsen i Frivillighet Norge ser det positive i at store kommunar kan ha fagpersonar som dei frivillige kan dra nytte av. Men han er bekymra for at samarbeidet vil bli meir målstyrt, og at dei minste vil tape.

– Når kommunane får signal om at dei skal samarbeide meir med frivillige, er det ein fare for at dei går til dei mest ressurssterke lokale aktørane. Det kan gi meir målstyring og straumlinjeforming av det frivillige, seier han, og åtvarar mot å gjere det frivillige til eit «kommunalt underbruk».

– Må sjå heilskapen

Det er forskjell på å samarbeide med Røde Kors om beredskapen i fjellet og legge til rette for lokale 4H-lag, påpeikar Johnsen. Derfor oppfordrar han alle kommunar til å lage eigne planar for å utvikle den frivillige sektoren. Dei færraste kommunar har det i dag.

– Dersom ein ikkje ser heilskapen, ser ein berre det som er stort og ressurssterkt. Det er større risiko for at det store mangfaldet og breidda forsvinn litt, seier han.

Mens tema som barnevern og eldreomsorg blir hyppig diskutert når kommunesamanslåing er tema, har ikkje kåra til organisasjonane vore like høgt på agendaen. Det skaper bekymring, ifølgje Johnsen.

Han trur samtidig at dei tusenvis av lag og foreiningar rundt om i norske bygder kan få enda større betydning i dei store kommunane, fordi det er dei som kan gi lokal tilknyting og identitet.

Til toppen