Tar opp kampen mot skrantesjuken

Ville du vente med å få fjernet en kreftsvulst til den har spredt seg, eller ta den bort raskest mulig? spør direktør i Statens naturoppsyn og reinsdyrjeger Pål Prestrud i denne kronikken.

KRONIKK: Dilemmaet kan overføres til situasjonen vi står overfor med skrantesjuke i Nordfjella: Om lag 2000 villrein skal fjernes i et forsøk på å hindre den dødelige sykdommen i å spre seg til andre bestander av rein, elg, hjort og rådyr. Vi vet ikke om skrantesjuken allerede har spredt seg, men satser alt på at den ikke har gjort det. Sannsynligvis står det om framtida for norske bestander av hjortedyr.

Valget er ikke problemfritt, enten det dreier seg om kreft eller skrantesjuke. Operasjonen blir svært krevende, og vi har ingen garanti for at den går bra. Samtidig vil jeg tro at de fleste av oss vil ønske å fjerne sykdommen så raskt som mulig. Vi venter ikke til vi er helt sikre på at den har spredt seg. Da er det jo ofte for seint. Alternativet er å håpe at det går bra likevel.

Les også: Slik vil dei hindre at menneske sprer skrantesjuka

Trist men nødvendig

KRONIKKFORFATTAR: Pål Prestrud, direktør i Statens Naturoppsyn og reinsdyrjeger
KRONIKKFORFATTAR: Pål Prestrud, direktør i Statens Naturoppsyn og reinsdyrjeger Foto: John Petter Reinertsen

Som reinsdyrjeger gjennom flere tiår, med et spesielt forhold til høyfjellet og tundraen, er dette den mest tragiske saken jeg har vært borti i min arbeidskarriere. Det er trist at vi er nødt til å utrydde bestanden i Nordfjella, som utgjør nesten 10 prosent av den norske villreinen.

Navnet skrantesjuke passer godt, fordi det kort og tydelig oppsummerer symptomene på sykdommen, som alltid er dødelig. Det er bare hjortedyr som rammes, og i sluttfasen bærer smittede dyr sterkt preg av å skrante i bokstavelig forstand. De henger med hodet, sikler, sjangler, mister vekt og avkreftes etter hvert så mye at de ikke klarer å holde seg på beina. Til slutt vil de dø. En sakte og lidelsesfull død.

Vi vet ikke hvordan skrantesjuke har kommet til Norge, men det fins ingen indikasjoner på at den er overførbar til mennesker, uten at det kan garanteres. Derfor er det grunn til å ta forholdsregler ved håndtering av syke dyr.

Bestander dør ut

Kunnskap om sykdommen fra Nord-Amerika tilsier at den ikke vil forsvinne av seg selv. Der har den sakte med sikkert spredt seg til nye områder etter at den ble påvist på 1960-tallet. Nå fins den for eksempel i 24 av de 50 amerikanske statene og over store deler av det vestlige Canada. Noen av hjortedyrbestandene i disse områdene er i ferd med å dø ut som følge av sykdommen.

Basert på det vi vet kan det samme skje i Norge, hvis det ikke settes i verk mottiltak. I lys av dette må vi se det dramatiske vedtaket om å fjerne bestanden i Nordfjella innen 1. mai 2018. Beslutningen er tatt etter entydige faglige råd, blant annet fra Vitenskapskomiteen for mattrygghet.

Planen er å kombinere ordinær jakt i høst, å drive dyrene til innhegninger ved hjelp av ledegjerder før de avlives og felling i statlig regi etter den ordinære jakta. Vi har få erfaringer med inndriving av villrein, og veterinærer vil hele tiden være til stede for å vurdere det etiske aspektet. Samtidig vil det bli svært vanskelig å nå målet innen fristen, dersom vi ikke klarer å ta ut en del hundre dyr på denne måten.

Jegerne blir avgjørende

Innsatsen til jegere, og støtten fra rettighetshavere og lokalbefolkningen i området er avgjørende for å lykkes. Jeg forstår godt at tiltaket kan oppleves som en belastning, særlig for alle som bor i området og har tilknytning til og følelser for villreinen. Likevel anmoder jeg sterkt om å betrakte det som en dugnad for å hindre at norske hjortedyr utsettes for stor fare.

Fellingen i regi av Statens naturoppsyn begynner når den ordinære jakta går mot slutten i oktober. Lokale krefter og folk med solid erfaring fra reinsjakt og ferdsel i vinterfjellet skal utføre oppdraget, men værforholdene og flokkenes adferd avgjør hvor godt vi lykkes.

Dersom vi mislykkes, og det senere viser seg at sykdommen allerede hadde spredt seg, kan vi i hvert fall med hånda på hjertet si at vi gjorde det som sto i vår makt for å hindre spredning. Klarer vi å hindre spredning og utrydde sykdommen, skal vi prise oss lykkelig for at vi slapp med skrekken og greide å sikre levedyktige hjortedyrbestander og tamreindrift for framtida.

Pål Prestrud Direktør i Statens naturoppsyn og reinsdyrjeger

Til toppen